Det har gått både sommer og høst siden sist jeg skrev noe på bloggen. Det har da også skjedd mye siden sist.
Det viktigste er at min kjære pappa har gått ut av tiden, etter lang tids sjukdom. Den siste uka han levde fikk vi sitte sammen med ham, - og det er en slags trøst i sorgen at han slapp å ligge alene. Det var godt å være fire søsken som kunne dele våkingen med mamma, og alle de ni barnebarna fikk også tatt sine farvel. Vi lo og gråt omhverandre mens vi snakket og mintes. Han var en mann med en lun og god humor så vi har mange gode minner. Han hadde også sin tunge stunder innimellom, noe som også satte sitt preg på familien.
Han visste godt at vi var der den siste tiden, og vi så at han ble rolig av å høre stemmene våre. Vi vet han fikk et helt og fullt liv og at han var klar for å gå videre, hans tid var kommet. Han hadde gode ord å gi oss som vi kunne leve videre med; han fortalte oss at han var så veldig glad i oss, og at han ville at vi skulle holde sammen som familie...
Begravelsen ble en fin og verdig avslutning på et langt liv, den viste hvor mye vi satte pris på ham, og hvor mye vi savner ham. Vi hadde nydelig solosang og presten tegnet et gripende og sant bilde av en ektemann, far, bestefar og oldefar, samt venn og kollega som vil bli dypt savnet.
På farsdagen tente jeg lys for ham og kjente på savnet. Jeg føler ofte at han er sammen med meg, særlig når jeg går lange turer med hunden ronja... for det var det beste han visste.
Jeg lyser fred over pappas minne.
.jpg)
.jpg)
